Blogg

ukesammensurium

spoons.jpg

pannek

mibst

hsilver

mjø

hjemme.jpg

Hei, helg! Jeg kan som vanlig ikke fatte og begripe at du er her igjen. Syntes nettopp at jeg dansa på meg kink i nakken, men det var visst forrige lørdag. En skikkelig kjekk lørdag forresten. Spontane turer på byen blir bestandig suksess, ja – selv om de ofte er de verste for dagen etter…

Denne uka har jeg blant annet: kosa meg fælt på kontoret selv om jeg føler meg litt som synden sjæl etter å ha sagt opp, vært på innmari bra kino (God`s Own Country, den må dere se), spist skamløst mye bananpannekake, omsider fått tak i store Monsterablader til stua, hengt med Henriette og beundret B for den sjuke dedikasjonen hans i eksamensperioden. Mest revolusjonerende er det nok likevel at jeg har gjenoppstått som gal juledame. Det vil si – gått fra å være en smule julepessimist til å bli en av de som er truende til å dekorere ytterdøra med blinkende Rudolf og kunstig snø.

B og jeg har invitert til jul hos oss i år, den aller første egenkomponerte både sammen og hver for oss. Svensken tar det som vanlig med knusende ro, mens jeg har blitt en kombinasjon av fem år og hun irriterende planleggerdama som allerede har saumfart Oslo for juletrepynt. Selv om vi reiser til Tallinn i romjula, vil jeg lage skikkelig trivelig feiring først. Det er kanskje klassisk når man skal debutere som juleansvarlig? Håper det.

Julepause nå da, taco med fine folk og turing i Nordmarka neste.
God første desember + helg!

 

Vintage og en avtale med meg selv

vintagecollage2.jpg
I reiret er vi rimelig flinke til å kjøpe brukt og jeg vil anslå at omtrent 70 prosent av møblene våre har levd et liv eller fem før oss. Mye har jeg kjøpt av fantastiske @tidstypisk på IG, blant annet Futurum-stolen og klypelampen fra T. Røste & co på bildet over (nattbordene våre har B bygget av overskuddsmateriale).

Hva gjelder klær, er jeg ikke i nærheten av like flink. Jeg pleide å være det, men så… det var dette med tiden da. Det er i hvert fall det jeg sier til meg selv. Litt sant er det jo, for det tar gjerne sin tid å rote seg fram til plagg man liker og samtidig finne ting i riktig størrelse. Å røske med seg siste masseproduserte nytt er ingen sak, foråsidetsånn. Vintageshopping er helt klart en seigere prosess – også på nettet. Likevel og samtidig tror jeg at det er akkurat det som trengs. Mer tid til å gjøre fornuftige valg, som igjen fører til at man setter større pris på eiendelene sine. Jeg elsker jo å fortelle historien bak møblene våre.

I dag benyttet jeg Black Friday til å rømme fra galskapen, stikke innom Robot der jeg fant en superkul (og gul, men det ser dere ikke) Ralph Lauren skjorte. Siden snek jeg litt på Reprise borti gata, der jakka fra adidas åpenbarte seg sammen med det originale spennebeltet. Stas, stas, stas. Uansett: jeg har bestemt meg for å bli mye flinkere, ta meg på tak. Jeg prøver å handle smart, selge eller gi ting som blir liggende videre, men flink nok er jeg langt i fra.

Det er ikke like lett å være street-smart bestandig, heldigvis kommer dager som i dag og minner meg på at jeg vil være bedre. For selv om bruktbutikkene ikke roper i nærheten av like høyt som resten om sin eksistens – vet jeg så godt at de ligger på omtrent hvert hjørne, som et suverent og miljøvennlig valg.

I morgen skal jeg levere alt jeg tviholder på uten grunn (fordi jeg kanskje, om tre år, bestemmer meg for å bruke det igjen) på Marita Brukthandel. Jeg sverger med andre ord og herved på å bli et litt bedre menneske.

Skifter beite

Jeg har (som nevnt) grublet fælt de siste dagene, vrengt hjernen skikkelig. I går tok jeg et endelig valg og i dag leverte jeg den formelle oppsigelsen min hos Spoon. Skikkelig rart, men også innmari spennende. På nyåret starter jeg nemlig i ny jobb som kreativ hos Dagens Næringsliv – i byrådelen deres, DNX.

To år har gått siden jeg forlot redaksjonene til fordel for byrålivet. Ingen enkel beslutning det heller, for en som har fablet fram en sterk magasinjournalistidentitet i hodet sitt. Det tok heldigvis ikke lang tid før det føltes riktig… for selv om jeg forguder den tradisjonelle journalistikken, hadde jeg innmari lyst til å jobbe med historiefortelling i flere formater og med større kreativ frihet. I Spoon fikk jeg det.

sponnesen.jpg

De to siste årene har jeg fått gjøre ordentlig mye stas. Jobbe med idé/konsept, tekst, video og pitch for en hel haug med interessante kunder. Ta spennende kurs, lære masse og ikke minst jobbe sammen med ekstremt dyktige folk. Stor frihet har jeg også fått, til å gjøre ting jeg ikke kan – så nå kan jeg jaggu dem også. Til tross for en del dårlig søvn (blir rimelig nervøs av å blant annet presentere eget arbeid for folk), er nettopp det å bevege seg ut av komfortsona for bli en bedre kreatør/prosjektleder/tekstforfatter min største motivasjonsfaktor. Sistnevnte er også en av hovedårsakene til at jeg suser bortover til DN om ikke så fryktelig lenge. Det og at de tenker på en måte som jeg liker veldig godt.

Onsdager er allmøtedagen i Spoon, så i dag fikk hele gjengen vite at jeg skal forlate skuta. Det var passelig ukult for sjela. Jeg har virkelig skikkelig, skikkelig fine kollegaer. Forhåpentligvis vil de fortsette å drikke vin med meg i 2018 også? Jeg håper det!

Ja, nei, det var siste nytt folkens. Hjernen er bare grøt akkurat nå (en glad grøt vel å merke). Høres siden.