X

Nå blir jeg gal, helt gal, ordentlig gal.
I natt forsvinner jeg inn i meg selv og blir sittende fast der til all evig tid.
Du ler bestandig av meg når hodet krangler, det hjelper ikke at du ler.
Folk blir tross alt gale hele tiden.

– Snart finner de meg også, sier jeg.

Du fortsetter bare å le og styker meg langs ryggen som ligger stramt i fosterstilling over dyna. Fordi du vet at det går over etter hvert, at jeg snart får hvilepuls og våkner full av fornuftige tanker igjen. Fordi du ikke forstår eller har forutsetninger til å skjønne at frykten er en del av meg som aldri blir borte, selv om dagslys gjør det enklere å eksistere. At jeg kommer til å forsvinne inn i mitt eget kranie igjen og igjen, og at alt jeg vil når du tror du kan reparere meg med latter og klamme fingre langs ryggraden, er å slå deg så hardt midt i trynet at du begynner å blø neseblod.

Mest fordi jeg tror naiviteten er påtatt, et skjold mot din egen redsel: frykten for å  ikke ha noen å komme hjem til. Litt fordi du må slutte å late som du liker meg. Snart liker du noen andre.

– I morgen lager vi nachos til middag, sier du.

Snart flytter jeg ut, tenker jeg.

/Fra arkivet, 2013.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s